fredag 16. april 2021

Koronaåret

Korona-
langbord for fire    

 Eit heilt koronaår har me lagt bak oss, og plutseleg er det påske igjen. Eg hadde ikkje trudd det var mulig at me skulle leva med denne pandemien i eit heilt år (minst). At me dagleg skulle følgja med i avisene for å finna ut kor mange gjester me kunne ha denne månaden. I april var det mest snakk om to, så til ein liten førpåskevisitt dekka me eit skikkeleg langbord så me kunne få plassert Ellen og Odd nederst (eller øverst?)ved bordet. Påskebrød fekk dei. Ser de ikkje brytebrødet med dei tolv disiplane rundt bordet? Eg har vaska den lange, fine Madagaskarduken med gule broderier, men har det noko for seg å stryka han? Kanskje det går eit år til før me kan ha fullt rundt bordet. Det er ikkje så mykje sosialt liv her at det gjer noko. 



Heldigvis fekk me komma i Johannes sin 8-årsdag som blei feira ute på Vaulen. 14 var me, og alle bord rundt i parken var fylte opp med bursdagsselskap denne dagen. Ingen kunne ha selskap inne. 
I påskeveka hadde me skattejakt i vår svært så lokale skog, og 1.påskedag var det digitalt familiepåskeselskap.
I dag fyller Leif Gustav 70 år, og han skal ha akkurat to gjester. Me har fått vår første vaksinesprøyte, og då trudde me at det verste var over, men det er visst ikkje så sikkert. I fjor på desse tider fekk me høyra om skummelt og farleg virus. No er det i ekspressfart laga vaksiner, men så poppar det opp stadig nye variantar som ikkje vaksinen bit så godt på. Derimot er det vaksinen som kan vera farleg. Konfirmasjon i Førde og Mandal måtte forskyvast, så no håper me det blir til hausten. Og at det blir noko av våre vandringar i Hoem sine fotspor i juni. Då er i alle fall me og dei på vår alder fullvaksinerte. Eller må me kanskje ta ei tredje vaksine? 
Det som har blitt noko av er turar i byen og på landet. Ved sjøen og ved vatnet. Mange turar. Stavanger er ein god gåtur-by. Med Lufta vedet som guidebok har me vandra gjennom det eine området etter det andre. Mange fine, oppmerka stiar.


Me har bestilt bord til 12 for å feira Knut sin 75-årsdag, men blir det lov?

mandag 12. april 2021

Gyngestolen

 

GYNGESTOLEN

Gyngestolen me arva var ikkje som gyngestolar flest. Me hadde fått han ifrå bestemor, eller rettare frå svigermor. Ho hadde sett sitt spesielle preg på stolen, slik ho ofte gjorde med mange ting. Veit ikkje kor ho hadde han ifrå. Men ho hadde altså ein gyngestol, og den stod på kjøkkenet, for det var der ho var. Kjøkkenet var stort, men likevel snubla ho ofte i meiane for dei stod så ut, og ho var ofte i farta. Ho gav sonen sin beskjed om (ho spurde ikkje!) å hogga av meiane framme, så dei tok mindre plass. Deretter måtte meiane pussast og lakkast. Og slik blei det!
Sjølv om kjøkkenet var stort så ville ho ha kjøleskapet i gangen, for det var sunt å gå såpass! Vegen ned til hovudvegen der postkassen stod, var lang og bratt, men ho sette seg sterkt imot å få postkasse opp på husveggen. Då kom ho ikkje til å komma seg av flekken! Så ho gjekk.
I den smale gyngestolen med avkappa meiar var det ho i små stunder sette seg nedpå. Her las ho avisene, og dei las ho grundig. Var det noko av spesiell interesse så kunne ho klippa ut og samla utklippa i ein liten stabel ved sida av den store avisstabelen. Ho hadde to stover, men kvifor skulle ho varma opp der når ho var åleine? Nei, kjøkkenet var godt nok, og her dekka ho på respatexbordet når me kom på besøk. Og mens me åt så blei me spurde om vår meining om alt ho hadde lese i avisene sidan sist. Ei stressa småbarnsmor var ikkje alltid klar til å gjera greie for utenrikspolitikk, eller syn på Israel. Ungane som var vant med å vera i fokus ved måltida, dei blei stille mens bestemor tok for seg det eine emnet etter det andre. Men i ein liten pause kom det frå han som sjeldan sa så mykje: «Voffor snakker du heile tida, bestemor?» Ho tok det fint: «Det er fordi eg nesten alltid er åleine, og då må eg snakka om alt eg har tenkt på sidan sist.» Jo, han forstod det.

Bestemor blei aldri sitjande sløv med fjernkontrollen og teppe over knea. Trur ikkje ho gynga stort heller.
Gyngestolen arva me, og no er han gått vidare til neste generasjon. Men kjenner dei soga hans, skal tru?

Eg tenkte berre det var fint at stolen fekk eit vidare liv, men no viser det seg at han også hadde eit liv før våre besøk i bestemorskjøkenet. Omtrent tjue år tidlegare kom ein av dei sønene som høyrde til der, heim til mor si på perm frå militæret. I sekken sin hadde han søknadspapir frå Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, og dei måtte fyllast ut her og no. Så sat han der ved kjøkenbordet og tok fat på første oppgåve, som var å teikna ein stol. Gyngestolen stod modell, og produktet var godt nok til at han kom inn!

Fjellet

 

I mange år var «fjellet» noko ein måtte komma seg over, for å flytta seg frå aust til vest og attende. Stort sett gjekk det bra, men det hende uveret gjorde turen strevsam. Spesielt i åra med småbarn.

Ein overfart står spesielt tydeleg i minnet:
Det var haustferie og me hadde reist vestover i flott ver. Sol og fine, tørre vegar. Men vegen attende blei tøffare. Den første snøen overrumpla oss. Vegen var såpeglatt, og ettersom me nettopp hadde skifta bil så hadde me ikkje kjettingar. Det var ikkje råd å få tak i nye undervegs, ettersom altfor mange hadde spurt før oss. Me stod fast, rygga og prøvde på nytt. Bilar stod på kryss og tvers. På eit eller anna vis kom me oss til slutt opp alle bakkane frå Røldal til Haukeli. Far bak rattet var stressa og sliten, og gutane i baksetet var redde og leie, men dei forstod at det beste var å halda munn. Endeleg nærma me oss den siste lange tunnelen.  
Der, rett utanfor, hadde ein turistbuss kjørt av vegen, og låg i ein skråning. Redningsbil var på staden, og då me spurde, sa dei at bussen snart var på vegen igjen. Dei hadde sendt dei tyske passasjerane inn i tunnelen. Tenkt det var varmare for dei å venta der enn ute. Me kunne sei bussen kom snart.
Me kjørte og kjørte, og då me var på veg ut av tunnelen, såg me ein liten forhutla flokk som stod der og stirra ut i eit snøkav. Alt var kvitt. Og dei fraus! Tynne strikkejakkar, håndvesker og høghelte sko. Dei hadde gått i denne tunnelen i fire timar! Me spurde om me kunne hjelpe.
- Ja, veit de vegen til nærmaste restaurant?
Det var så komisk spørsmål at det tok si tid før me fekk svart. Sanninga var at det første ein kom til var ei stor fjellstove med heilårsopen restaurant! Me hjelpte dei å få ringt til fjellstova som så lova å  straks senda ein minibuss for å henta dei.
Men me måtte vidare, om det var aldri så mykje snøkav.
- Stakkars folk! sa eg då me var i gang igjen.
- Nei, det var akkurat til pass, sa minstemann på sju.
Eg blei paff:
- Korleis kan du sei noko så forferdeleg? Til pass for dei stakkars tyskarane?
-Jo, mamma. Den gongen det var krig kom dei og tok landet vårt, og no har fjellet vårt tatt dei. Det var akkurat til pass!
Både eg og faren prøvde å forklara at det nok ikkje var dei same tyskarane, men etter kvart blei me heilt stille. Korleis kunne han ha komme på noko slikt? Me kunne ikkje hugsa at me nokon gong hadde snakka om krigen heime hos oss, og ikkje om tyskarar heller. Og på skulen hadde han vel ikkje lært det. I første klasse?
Eg har ikkje fått svar på det, og eg veit ikkje om han no, meir enn 30 år seinare, framleis syns det var til pass.